Fram og tilbake..

Etter tre gode dager på rad var jeg nesten blitt vant til å ha energi, men dagen i dag har gitt meg en kraftig påminnelse om at jeg ikke er frisk enda. Normalt sett hadde jeg lagt på sofaen og latt dagen gå sin gang, men i dag hadde jeg en avtale med fotpleier i byen så trangen til å ligge ble oversett. Bilturen på 10 minutter i går gikk smertefritt, derfor var jeg sikker på at dagens utflukt på 2×30 min skulle gå like bra. Det gjorde den ikke, hodet var ikke med meg og jeg følte meg ikke trygg i trafikken. Det blir mange dager til neste utfart.. Jeg krasjet ikke, men traff fortauskanten, som var skremmende nok!

Det er tydelig at immunboosten fra innleggelsesdagen har gått ut av kroppen, for jeg har fått hjertebank igjen som bivirkning av prednisolon.. I morgen venter ny blodprøve og samtale med lege, håper jeg får redusere til 30 mg (startet på 60 for 2 uker siden). Mindre dose = mindre bivirkning.

Jeg tenker mye på hvordan veien videre vil bli. Etter hvert som kortisonen minker i styrke, er det en større potensiell fare for at immunforsvaret igjen begynner å angripe kroppen. Jeg bruker bevisst tankens kraft daglig på positive tanker om at dette vil gå bra, jeg renser meg og fyller meg selv med healende energi. Men jeg har nå to potensielt dødelige sykdommer, og jeg har allerede opplevd å nesten dø av begge. Det gjør at jeg hele tiden har en motvekt, eller kall det balanse, til min positive tanke. Det er viktig å ikke bli blåøyd og tro at dette vil gå smertefritt, men likevel ha troen på at jeg skal klare det. Ukentlige blodprøver og samtaler med lege er allerede planlagt, og om en uke har jeg en spennende time med en holistisk behandler som jeg tror og håper vil hjelpe meg langt på vei.

Det er interessant å kjenne hvor mye mer aktivt det tredje øyet har blitt den siste tiden etter innleggelsen. Når jeg spiser en brødskive, er det som om jeg hører «njæ, det er greit for denne gang, men..».. Tar jeg en sjokoladebit er det ikke njæ engang 😀 Kroppen sier tydelig fra hva den ikke vil ha, men jeg er fortsatt litt usikker på hva den vil ha.. Håper på litt veiledning der ganske snart. I tillegg har kontakten med mine hjelpere/mestere blitt mye tydligere. Spør jeg et spørsmål, kommer svaret med en gang. Ganske fiffig 😀 Søndag kveld spurte jeg: Hva er neste steg for meg nå? Hva bør jeg prioritere? Lød svaret: «Yoga og Thai Chi». Så når svimmelheten og presset i hodet har roet seg, vil jeg begynne på igjen med rolige øvelser. Kanskje jeg skulle spørre dem om mat også?

Min største utfordring er tålmodigheten min. Jeg er vant til å holde hjulene i gang dagen lang, og hele tiden planlegge neste aktivitet. Det å nå ikke hjelpe kundene mine, ikke være innom butikken, og faktisk ikke tenke på andre enn meg selv, er rett og slett smertefullt. Der er den viktigste nøkkelen jeg må jobbe med. Å tillate meg selv å være egoistisk i positiv forstand, bruke dagene til å gjøre ting for meg (og av og til for ungene 😉 ). Å prioritere meditasjon når kroppen ikke tillater noe annet. Dere som kjenner meg vet hvor anstrengt forhold jeg har hatt til meditasjon gjennom årene. Men nå er det som det er, jeg vil omfavne alt nytt som gagner en frisk kropp, et åpent hjerte, og en større sensitivitet. Det er beinhard jobbing, men jeg håper jeg vil lære meg å like det etter hvert. Om ikke annet får jeg mye kjærlighet fra Diva, hun har aldri brukt å ligge sånn før, men nå gjør hun det daglig <3

Cathrine 29.mars.

7 Kommentarer on “Fram og tilbake..

  1. Tøfft å høre om det du går igjennom🙏 håper du får kroppen med i prosessen til å bli så bra det er mulig👍🙏🥰🙏 klem

Legg igjen en kommentar til Grete Eikrem Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Please reload

Vennligst vent ...