I dag er det et år siden vi kjørte til Trondheim og St.Olavs Hospital. Jeg var i særdeles dårlig form, og stikkene i hodet var skremmende og svært ubehagelige. Jeg skal ikke skrive mer om hvor syk jeg var, det er loggført opp og ned i mente allerede. Men jeg har derimot lyst til å ta en liten evaluering på året som har gått, hva har jeg prøvd av hjelpemidler og behandlinger, og hva har hatt effekt?

Det er med en liten bismak at jeg skriver dette, for etter flere uker med høy dose kortison er jeg nok en gang rundere i kjakene (derfor ikke dagsferskt bilde), og matlysten er ekstrem som følge av bivirkningene av kortisonen. Jeg følte meg så frisk og energisk i januar, og BAM! så var jeg i kjelleren igjen. Jeg fikk realiteten rett i trynet, det er ikke bare-bare å bli frisk fra autoimmune sykdommer… på et år 😉 For sannheten er at selv om jeg fikk nok en nedtur er jeg i bedre form enn før. Ei flott dame tegnet et visuelt bilde for meg, «se for deg en bølge som trekker seg helt tilbake før den med full kraft slår fremover». Det traff meg skikkelig! Akkurat sånn føles det. Kroppen måtte bare gjøre noen nye justeringer for å få alt opp og stå. Jeg er fortsatt optimist og for meg er det kun en utvei på det jeg står i, jeg blir frisk 🙂

Da sjokket slo ned som et lyn i fjor, følte jeg litt som at jeg hadde falt ned fra månen. Jeg visste ikke hva jeg burde spise eller ikke spise, jeg visste ikke hvilke behandlinger jeg ville trenge, og i alle fall ikke hva dette ville koste mentalt. For det har vært et beinhardt år, så ærlig skal jeg være. Læringskurven har vært meget bratt!

Energi medisin er det første jeg føler for å trekke frem. Jeg tok det som nettkurs, og følte absolutt at det hjalp meg med å samle meg selv på en måte. Det er meridianbanene som er i fokus i den behandlingsmetoden, med helt enkle øvelser jeg kunne gjøre selv. Jeg har ikke gjort det på mange måneder nå, men har lyst til å bli flinkere til å få det inn i hverdagen igjen. Kinesiologi med Brynhild har vært ekstremt viktig. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten henne. Jeg har vært der to ganger i måneden og bl.a. funnet innkapslede virus, arvede genfeil, og generelt et immunsystem som var totalt ute å kjøre. Nå føler jeg at kroppen er mye mer i balanse, og det er ikke takket være kortisonen, det er Brynhild sitt verk. I tillegg har jeg mottatt healing utallige ganger fra mine nære uvurderlige hjelpere (mulig der er litt spesielt, men jeg må presisere både levende og døde/lysvesen 😀 ). Samtalepartnere med erfaring og kunnskap på ren mat, næringsstoffer, vitaminer og mineraler. Jeg ser fortsatt på meg selv som nybegynner på området, selv om jeg har lært litt. Det er så mange som kan så mye mer enn meg!! Men det jeg likevel har fortstått er at bare jeg kjenner min kropp, og det er en kunst å lytte til hva den trenger. Og en tålmodighetsprøve. Hjelpe meg, det har ikke alltid vært lett å lytte når jeg har hatt cravings på et eller annet som jeg vet jeg ikke har godt av å spise 😀 Så har jeg begynt å meditere. Hvem skulle tru 😀 Selv om det også går litt i bølger er det mye lettere for meg å få kontakt nå enn det var før dette året. Det har gitt meg mye innsikt, og det har «presset» meg til å jobbe enda dypere med meg selv. Lag på lag, både fysisk, mentalt og spirituelt. Meditasjonene kan variere mellom 10 min og en time, noen ganger kun med pust, andre ganger guidet via youtube eller en app. Det har lært meg å kjenne på min indre ro, og ikke minst bli kjent med meg selv på en ny måte. Bedre sent enn aldri!

Når en tar et så kontroversielt valg som jeg har tatt, må man gå all in. Ingenting kan gjøres halvveis, og det er viktig med både selvinnsikt og evnen til å se et større bilde. Når jeg har stått fast har jeg bedt om noen stikkord eller litt hjelp. Av og til ringer jeg noen, andre ganger trekker jeg et kort. Når jeg da får beskjeder som trigger meg, fornærmer meg, eller som gjør at jeg opplever sterk motstand, da skjønner jeg at det er veldig viktig at jeg jobber meg gjennom nettopp det. Fordi det er så viktig at det forløses for min videre healingprosess. Når du vet at du må ned i kjelleren en tur for å rydde i mørket må du være mentalt klar for det. Jeg har vært sliten og lei og hatt lyst til å gi opp mange ganger, men å gi opp betyr cellegift, og det er jo ikke aktuelt, så dermed må jeg ned i kjelleren igjen og se om jeg finner en skattekiste med litt motivasjon sånn at jeg skal klare å kare meg opp og fram igjen.

Jeg har vært SÅ frustrert over alt hva jeg skal spise og ikke skal spise, det har tatt gleden fra meg og jeg har vært lei av å analysere alt jeg spiser, lese på alt av innholdsfortegnelser osv osv. De siste par ukene har det toppet seg skikkelig, som om jeg har blitt presset inn i et hjørne. Kortisonen gjør meg til et matmonster, jeg vil spise og spise og spise, uansett hva, bare det er noe. Men jeg har ikke hatt sultfølelse en eneste gang i denne perioden, selv om jeg har gått mange timer uten mat. På en måte føler jeg at universet ber meg ta et standpunkt. Hvordan vil du ha det, Cathrine? For sånn som det er nå gir ikke mat meg noe glede, og det gir en negativ energi til kroppen. Dermed er oppgjørets time inne, og det jeg nå vil prøve å finne ut av er å ikke leve like striks, men heller ha litt mer slækk på det jeg spiser. Det vil si, sukker og hvetemel er fortsatt ikke tema. Jeg kan spise et par oreo uten at jeg får dårlig samvittighet for det, men jeg tror jeg trenger å puste. Tenke at det går bra. Der har jeg nok litt å gå på. Jeg synes det er krevende å finne en god balanse. Jeg drikker et par glass brus når det er helg (alkohol sluttet jeg med for 2-3 år siden), men spiser sukker- og melkefri sjokolade. Potetgull spiser jeg også når det er helg. Men utover det går det i grønnsaker, havregryn, glutenfrie brød, frukt, kokosyoghurt eller gresk yoghurt. Glutenfri pasta og tacolefse, rensende te, healende pyramidevann fra Bosnia, gurkemeie og hvitløk. Jeg spiser noe kyllinkjøtt og noe fisk, men også der med en bismak fordi jeg vet at det er kjemikalier i det. Jeg blir sprø av å hele tiden tenke at dette er ikke rent nok for meg! Så kanskje jeg skal slutte å spise? Er det det mangelen på sultfølelse prøver å si? Vel, jeg vet ikke hvor glad kroppen min hadde blitt for det. Men jeg vurderer å finne en ny rytme på når jeg spiser, og hva. Så skal jeg fortsette min vei med å forske på hva som gjør meg godt, og om tanken min forurenser prosessen eller lyser opp veien. For tankens kraft er enormt sterk, og den trenger jeg positiv.

Jeg tror evalueringen kunne vært bedre, men det jeg har dratt fram vet jeg har hjulpet meg. Jeg har hele tiden fulgt magefølelsen på hva jeg har ønsket å prøve og ikke, og det synes jeg har funket ganske fint. Jeg vil gjerne invitere deg som leser til å legge igjen en liten hilsen om du ønsker å dele noe av dine erfaringer og tanker rundt din vei, for jeg er overbevist om at vi vil lære noe eller mye av hverandre <3

Tusen takk for at du har fulgt meg dette året, det setter jeg umåtelig stor pris på! Det er fortsatt kun butikken som blir mitt fokus fremover mot sommeren. Jeg får en del henvendelser om husrens og healing, men jeg er fortsatt ikke klar for det dessverre. Sånn ting er nå tar jeg en dag av gangen og vil ikke love meg bort i noen retning. (Hvis du hørte min livesending om sjelebiter skjønner du hvorfor jeg valgte dette bildet til bloggen i dag <3 )

Hilsen Cathrine 14/3-23.